tirsdag 16. februar 2010

Akademisk frihet? Neppe.

Et universitet er ikke en bedrift. Det er et sted som burde verdsette den frie tanke, et sted hvor de ansatte burde få uttale seg fritt både om samfunnet generelt og om universitetet spesielt. Dersom ledelsen, enten det er ved et fakultet eller et institutt, fatter beslutninger som vil skade enkelte fag, burde det ikke bare være professorenes rett, men også deres plikt å si ifra.

Nedkvitne-saken ved Universitetet i Oslo har dessverre vist at virkeligheten ligger langt unna idealet om den akademiske friheten. Når en professor blir sparket fra sin stilling med begrunnelsen at han har brutt ”lojalitetsplikten” overfor arbeidsgiver, vil dette i sin ytterste konsekvens føre til at ansatte ved universitetet ikke lenger tør stå åpent frem med sin kritikk av den faglige og administrative ledelsen.

Så må man også spørre seg hvor stor lojalitet ledelsen på et institutt egentlig kan forvente. Hvor hårsår er det lov til å være for en instituttleder? Må man ikke som leder ta avgjørelser som man må være beredt på å få kritikk for? Og burde ikke lojalitet gå begge veier? Dersom man som instituttleder forventer lojalitet fra de ansatte, burde det være en selvfølge at man viser samme type lojalitet overfor de ansatte og deres fag.

Den andre begrunnelsen man brukte for å gi Nedkvitne sparken, var at han var en belastning for arbeidsmiljøet. Presedensen saken hans setter vil imidlertid fort kunne bli en adskillig større belastning for arbeidsmiljøet ved universitetet, da den svekker de ansattes varslingsrett, og vil legge lokk på forhold som tidligere kunne tas opp i åpne diskusjoner. En person alene kan ikke skape en konflikt. Å utpeke en person som syndebukk er heller ikke en særlig konstruktiv måte å forbedre et arbeidsmiljø på. I stedet bør man spørre seg om det er mer strukturelle grunner som fører til det dårlige arbeidsmiljøet på IAKH, så som ressursknapphet, og den bukken og havresekken-problematikken man får når instituttlederen, som skal fordele de knappe ressursene, kommer fra et spesifikt fagfelt.

Dersom man lurer på om Nedkvitne hadde rett når han kritiserte instituttet for å nedprioritere middelalderhistorie, er det bare å slå opp på hjemmesidene til Institutt for arkeologi, konservering og historie, og se hvor mange ansatte som arbeider med moderne historie, i forhold til hvor mange som arbeider med middelalderhistorie. Forholdet er ca. 5/39.

torsdag 4. februar 2010

Ikke kødd med nasjonalskatten vår!

I disse dager diskuteres det for fullt om vikingskipene skal flyttes fra Bygdøy til Bjørvika, eller ikke. Imidlertid er det en viktig ting som de fleste debattantene overser: Hvis ikke samlingen på Bygdøy tåler å flyttes, så er det heller ikke snakk om å flytte den. En rapport utført av SafeTec i 2002 slår fast at 25 %, dvs. en hel fjerdedel av samlingen, kan bli ødelagt ved flytting til Bjørvika. Samme rapport mener at skipene selv kan flyttes, men rapporten har ikke tatt stilling til at Osebergskipet er satt sammen av over 2000 biter, og at det å utelukkende undersøke styrken på treverket, ikke sier noe om selve skipet vil overleve overfarten til Bjørvika. Et museum har tre oppgaver: formidling, forvaltning og forskning. Skal hensynet til formidling veie så tungt at man ødelegger det man i utgangspunktet skal formidle?

Det som har manglet helt i debatten hittil, er en grundig utredning om hvorvidt det vil være mulig å gjøre Vikingskipshuset bedre egnet til å ta vare på skipene også i fremtiden. Hva kan gjøres for å forbedre inneklimaet i bygget? Hvordan kan man beskytte skipene bedre? Hvordan kan man forbedre formidlingssituasjonen i bygget slik det er nå?

Jeg er verken konservator eller ingeniør. Jeg kan ikke si noe om hvordan bygget kan forandres slik at samlingen vil få bedre forhold. Men jeg kan si noe om hvordan formidlingssituasjonen kan forbedres. Først og fremst burde man lage audioguider. Dette vil for det første gjøre at guiding blir museets eget ansvar, ikke Oslo-guidenes. Det vil også gjøre at lydnivået i bygget blir noe forbedret. I tillegg burde man bygge et eget vikingsenter ved siden av Vikingskipshuset. KHM har nok vikingartefakter for to museer. Man burde også i større grad knytte levende historie-grupper opp mot museet, og la disse stå for deler av formidlingen. Det har vært sagt at et nybygg rett ved museet vil skape vibrasjoner i grunnen, og derved skade gjenstandene. Imidlertid kan man vel neppe hevde at det vil være noe særlig bedre å måtte rive deler av museet for å få skipene ut av bygningen.

Det at Folkemuseet og vikingskipene er naboer, gavner begge museene, både fordi det trekker folk dit, og fordi de som kommer fordeles på to museer. Å flytte skipene vil heller ikke minke trafikken ut dit, Folkemuseet kan man tross alt ikke flytte på. De andre museene på Bygdøy har også interesse av at vikingskipene blir værende. Hvis de flyttes, vil det bryte opp museumsfellesskapet på Bygdøy, ødelegge det fokuset på norsk sjøfartshistorie som man har der nå, og om mulig ødelegge en fjerdedel av en unik samling artefakter. Dette tatt i betraktning, burde ikke avgjørelsen om vikingskipene bør flyttes eller ikke, være så veldig vanskelig å ta…

mandag 1. februar 2010

Vikingskipshuset

Vikingskipsmuseet ble tegnet av Arnstein Arneberg, og bygget i 1932. Selve bygget ligner en kirke, og mange turister som kommer dit tror at dette var museets opprinnelige funksjon. Det kan virke noe anakronistisk å huse vikingskipene i et kirkeaktig bygg, men det ligger mange tanker bak avgjørelsen.

De tre vikingskipene var alle gravmonumenter. Båt- og skipsgraver var vanlige langs nordsjøkysten i både ynger jernalder og vikingtiden. Vikingskipshuset er altså tenkt som et slags mausoleum, bygd i respekt for de gravene som ble forstyrret da skipene ble utgravd. Skjelettrestene ble i første omgang gravd ned igjen, men er nå tatt opp igjen, og er også plassert i Vikingskipshuset. De vil ikke bli gravd ned igjen, siden det viste seg at man ikke hadde sikret restene godt nok forrige gang.

En annen grunn til at bygget er kirkeformet, er fordi man regnet vikingene som ansvarlige for å ha brakt kristendommen til Norge, ved den økede kontakten med Europa. Jeg er usikker på hva dagens forskere mener om akkurat dette spørsmålet. Tidligere har man sannsynligvis lagt for stor vekt på Norges isolasjon fram til 793, men ut i fra nyere gravfunn vet vi at Norge hadde stor kontakt med kontinentet allerede fra romertiden. Altså må vi regne med at nordmenn kjente til kristendommen lenge før vikingtiden, selv om tilløpet av kristne treller i løpet av vikingtiden kan ha ført til økt spredning av den nye religionen.