tirsdag 16. februar 2010

Akademisk frihet? Neppe.

Et universitet er ikke en bedrift. Det er et sted som burde verdsette den frie tanke, et sted hvor de ansatte burde få uttale seg fritt både om samfunnet generelt og om universitetet spesielt. Dersom ledelsen, enten det er ved et fakultet eller et institutt, fatter beslutninger som vil skade enkelte fag, burde det ikke bare være professorenes rett, men også deres plikt å si ifra.

Nedkvitne-saken ved Universitetet i Oslo har dessverre vist at virkeligheten ligger langt unna idealet om den akademiske friheten. Når en professor blir sparket fra sin stilling med begrunnelsen at han har brutt ”lojalitetsplikten” overfor arbeidsgiver, vil dette i sin ytterste konsekvens føre til at ansatte ved universitetet ikke lenger tør stå åpent frem med sin kritikk av den faglige og administrative ledelsen.

Så må man også spørre seg hvor stor lojalitet ledelsen på et institutt egentlig kan forvente. Hvor hårsår er det lov til å være for en instituttleder? Må man ikke som leder ta avgjørelser som man må være beredt på å få kritikk for? Og burde ikke lojalitet gå begge veier? Dersom man som instituttleder forventer lojalitet fra de ansatte, burde det være en selvfølge at man viser samme type lojalitet overfor de ansatte og deres fag.

Den andre begrunnelsen man brukte for å gi Nedkvitne sparken, var at han var en belastning for arbeidsmiljøet. Presedensen saken hans setter vil imidlertid fort kunne bli en adskillig større belastning for arbeidsmiljøet ved universitetet, da den svekker de ansattes varslingsrett, og vil legge lokk på forhold som tidligere kunne tas opp i åpne diskusjoner. En person alene kan ikke skape en konflikt. Å utpeke en person som syndebukk er heller ikke en særlig konstruktiv måte å forbedre et arbeidsmiljø på. I stedet bør man spørre seg om det er mer strukturelle grunner som fører til det dårlige arbeidsmiljøet på IAKH, så som ressursknapphet, og den bukken og havresekken-problematikken man får når instituttlederen, som skal fordele de knappe ressursene, kommer fra et spesifikt fagfelt.

Dersom man lurer på om Nedkvitne hadde rett når han kritiserte instituttet for å nedprioritere middelalderhistorie, er det bare å slå opp på hjemmesidene til Institutt for arkeologi, konservering og historie, og se hvor mange ansatte som arbeider med moderne historie, i forhold til hvor mange som arbeider med middelalderhistorie. Forholdet er ca. 5/39.

1 kommentar:

  1. Oi, en blogg. Vi kan være venner :) (legger til lenke senere i dag eller i morra)

    SvarSlett