mandag 28. februar 2011

Ingen feministisk gullalder.

Mange arkeologer ser ut til å ha et behov for å tolke forskjellige perioder av vår forhistorie til å dreie seg om feministiske gullaldre, enten det er mesolitikum eller bronsealderen som får denne æren. Mesolitikum blir ofte også sett på som en fredens tid, uten krig eller konflikter, og hvor altså de feminine verdiene, det ”kvinnelige, fruktbare og fødende”, stod i sentrum. Kriger og konflikter ble i følge dette synet først en del av menneskets virkelighet ved innføringen av jordbruket, og da ble også det mannlige og aggressive oppvurdert.

Ser man nærmere på det, er bevisene for dette ”fall from grace” forsvinnende små, og i en stor grad påvirket av forskerens egen samtid. La oss for eksempel se på det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vi får presentert i det meste av arkeologisk litteratur, at mennene var jegere, og kvinnene sankere. Hvis kvinnene i det hele tatt blir tildelt en jegerrolle, så er det utelukkende for småviltjakt.

Kvinne = sanker-synet kan tas til inntekt for den feministiske gullalder, ved at man antar at kvinnene med dette brakte mest mat i hus, og derfor fikk mest respekt. Men selv om man godtar grunnpremisset (menn = jegere, kvinner = sankere) + de anslagene som sier at sankingen stod for den største prosentandelen av maten, så kan man ikke slutte av det at kvinner hadde høy status. Det er ikke automatisk slik at de som bringer inn mest mat, har høyest status. Man kan heller ikke se bort i fra at kjøtt kan ha hatt høyere status enn plantebasert mat også i mesolitikum.

Et lignende grunnpremiss er kvinne = husmor. Her antas det at kvinner i hovedsak holdt seg rundt leiren, hvor de sanket inn mat, stelte med barna, og gjorde andre huslige sysler. Mennene derimot la av gårde på lange jaktturer. I følge dette synet hadde kvinnene høy status fordi de styrte ”hjemmet”. Vi har imidlertid få beviser for den hjemmeværende sankerkvinnen. En studie av barneknokler viser et vekstmønster som viser at perioder med bra kosthold er avløst av perioder med dårlig. Enkelte forskere har tolket dette til å bety at barnas mødre i perioder var fraværende fra leiren, og at barna dermed mistet den ekstra næringskilden som brystmelk representerte (dette er snakk om et samfunn hvor amming varte adskillig lenger enn det som er vanlig i dag). Dette peker heller mot et samfunn hvor både kvinner og menn var la ut på lange ferder, mens barn og gamle var tilbake i leiren.

Det er klart at vi ikke kommer noen vei dersom vi ikke kan legge fra oss våre implisitte forestillinger om hvordan en familie eller et samfunn fungerer. Gullaldertankegangen blir i dette tilfellet en felle, snarere enn en plattform for videre fruktbar forskning.

lørdag 26. februar 2011

Sticks and stones may break my bones....

Psykologen Jan Atle Andersen har i et intervju med Bergens tidende kommet med flere uttalelser om mobbing, som har satt sinnene i kok. (Se Aftenpostens omtale av saken her: http://www.aftenposten.no/helse/article4030048.ece) Han legger vekt på at mobbeofre lar seg krenke av mobberne, altså at det i bunn og grunn er mobbeofrenes egen feil.

Mitt første ankepunkt mot Andersen, er at han blander kortene. Han snakker både om mobbing på skolen, og konflikter i arbeidslivet, og mener tydeligvis at samme metode bør gjelde i alle tilfeller. Men der et voksent menneske kan reflektere rundt sin situasjon, har et barn mye lettere for å trekke konklusjoner basert på flertallets avgjørelser. ”Ingen i klassen liker meg” kan fort bli internalisert som ”jeg er en person som ikke fortjener å bli likt”, uten at dette har vært en bevisst avgjørelse hos barnet.

Andersen mener at ”barn må lære at ord ikke kan såre, stikke eller drepe. Å tro noe annet er ren voodoo”. Men mennesket er et sosialt dyr, og som sådant er vi opptatt av hva andre mener om oss. I løpet av oppveksten formes vi som mennesker, og utvikler det Dorothy Rowe kaller ”our sense of self”. Mens mobbing når vi er små, dessverre har en tendens til å internaliseres, og bli en del av hvordan vi ser på oss selv, så vil mobbing når vi er voksne føles som stadige og utmattende angrep nettopp på ”our sense of self”. Ord har makt til å forandre måten vi ser oss selv på. I ”Gjesten” av Simone de Beauvoir, velger til slutt hovedpersonen, Françoise, å myrde sin venninne Xaviere, fordi hun ikke kan godta Xavieres syn på henne som person, og heller ikke kan godta at dette synet skal få leve videre i verden. Andersens meninger minner om høvdingens, i det afrikanske eventyret om haren og høvdingen.

Mitt tredje ankepunkt, er at Andersen viser en manglende vilje til å godkjenne at mennesker er forskjellige, noe som definitivt er en dårlig egenskap hos en psykolog. Om noen av de negative tilbakemeldingene sier han: ”Når jeg får slike meldinger, er jeg glad jeg har lært meg å ikke la meg krenke av ord”. Imidlertid virker uttalelsene han kommer med i løpet av artikkelen som om han mener: ”Dette virker for meg, ergo skal det virke for ALLE andre, og hvis det ikke virker for noen, så er det ikke fordi min teori er gal, men fordi det er noe feil med DEM.” Han sier også: ”De lar seg krenke uten at det har vært meningen fra min side å krenke dem. De har ikke lært å ta ansvar for sine egne følelser. Det er ikke jeg som irriterer dem, men de som irriterer seg selv.” De som blir sinte og sårede over utspillet, har kanskje ikke tatt ansvar for egne følelser, men det Andersen gjør er å nekte å ta ansvar for effekten av sine handlinger, og det kan sammenlignes med de mobberne som kommer med stygge og sårende uttalelser, som de forlanger at mottageren skal akseptere, for ”det var jo bare en spøk…”

Det fjerde, og mest avgjørende ankepunktet, er at han bruker mobbetaktikker i sin omtale av folk som mener han tar feil. For eksempel sier han om noen av kritikerne at de er ”personer som sier de har vært mobbeofre”, og velger dermed å trekke deres oppfattelse av virkeligheten i tvil. Det samme gjelder Karita Bekkemellem, og hennes fortelling om mobbing på Stortinget. Og når andre psykologer mener at Andersen kommer med disse utspillene for å skape blest om seg selv, så svarer han med at ”jeg tenker heller at de snakker om seg selv”. Han driver altså både med latterliggjøring av motstandere, og med å trekke deres motiver og virkelighetsoppfatninger i tvil. Med dette viser han at han en god porsjon arroganse, og at han selv ikke kan følge opp sine egne anbefalinger om å se en sak fra flere sider.