lørdag 17. mars 2012

8. mars 2012

Ofte når jeg leser diskusjoner om kvinner og menn på nettet, så blir jeg slått av at mange har et spesielt bilde av hvordan ”den moderne norske kvinnen” er. Og det er slett ikke et positivt bilde. Norske kvinner er vanskelige og kravstore. De er slemme mot mennene sine, vil bare ha pengene deres, og er bare opptatt av å sitte på kafè med venninner, mens mann og barn går for lut og kaldt vann (for den stakkars mannen er ikke i stand til å ta vare på barna, må vite). Eller som Øystein Storeide uttrykte det da han i Sunnmørsposten fikk utbre seg om alt det forferdelige som kvinnesaken hadde ført til (til og med på 8. mars): ”Dei er så bortskjemde! Dei kan kanskje trille ei barnevogn, taste på ein mobiltelefon og sjå inn i ein dataskjerm (…) no har kvinnene vorte harde og storforlangande.”

Om dette bare hadde vært meningene til en bygdeoriginal fra Sunnmøre, så hadde det ikke vært noe problem. Men når bygdeoriginalen får egen facebook-fanklubb, og kommentarfeltet etter artikkelen hans er fullt av menn som kommer med lignende sytete påstander, så viser det at kvinnesaken ikke har kommet så langt som man skulle håpe her i landet. Og vi har fortsatt en jobb å gjøre, både 8. mars, og alle andre av årets 365 dager. Er det virkelig å være hard og storforlangende når man forventer at mannen skal gjøre sin del av husarbeidet? Er det å være hard og storforlangende når man ønsker respekt for den jobben man gjør, og skikkelig lønn, på lik linje med menn? Noe av det tragikomiske i hele saken er at den ene delen av de som sier seg enige med Storeide, vil ha kvinnene tilbake til kjøkkenet, mens den andre delen klager over at kvinner bare vil sitte på rumpa og få penger av mannen, i stedet for å jobbe. Damned if you do, damned if you don’t.

Mine erfaringer med det kjønnsrollemønsteret som Storeide trekker frem som det eneste rette, viser et helt annet bilde en det han presenterer. Som en av ganske få i min generasjon, er jeg oppvokst med en hjemmeværende mor. Storeide gir uttrykk for sitt syn på det moderne ekteskapet når han sier ”Tenk å kome heim til reine sagbruket, som hyler og kvin, og ropar «Lag maten din sjølv»”. Min egen erfaring er at det ”hylende og hvinende sagbruket” er noe som oppstår når en stakkars kvinne har tilbrakt hele dagen enten alene, eller omgitt av små barn, uten mulighet for kontakt med andre voksne. Når hun har som eneste hovedoppgave å gjøre den jobben som bare synes når den IKKE er gjort, nemlig husarbeidet. Når hun i stedet for å ha en egen månedlig sum med sine egne penger, er avhengig av det som mannen kan gi henne. DA kan frustrasjonen til slutt gi seg uttrykk i at man skriker til mannen at nok er nok. Og dette er det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som Storeide og andre fremhever som det eneste rette.

De som argumenterer mot Storeide og hans meningsfeller, bruker ofte det argumentet at den norske økonomien slik den er i dag krever at det er to inntektskilder for hver husholdning. Selv om dette argumentet blir brukt for å støtte oppunder at kvinner skal være selvstendige, så mener jeg at det er feil i logikken. Så lenge økonomien krever at mange jobber, kan kvinnene få lov til å være med i arbeidslivet, men når økonomien ”bedrer” seg, så har de å tusle hjem til kjøkkenbenkene sine? Nei, kvinner skal delta i arbeidslivet fordi de er gitt en hjerne og to dyktige hender på lik linje med menn. De har like evner, og det eneste riktige blir derfor å gi dem like muligheter. Vi har ikke ordentlig likestilling før ”hjemmeværende husfar” er et begrep på lik linje med ”hjemmeværende husmor”, og det er like vanlig å møte kvinnelige ingeniører som mannlige.


(http://www.smp.no/nyheter/soere/article435937.ece).