Sticks and stones may break my bones....

Psykologen Jan Atle Andersen har i et intervju med Bergens tidende kommet med flere uttalelser om mobbing, som har satt sinnene i kok. (Se Aftenpostens omtale av saken her: http://www.aftenposten.no/helse/article4030048.ece) Han legger vekt på at mobbeofre lar seg krenke av mobberne, altså at det i bunn og grunn er mobbeofrenes egen feil.

Mitt første ankepunkt mot Andersen, er at han blander kortene. Han snakker både om mobbing på skolen, og konflikter i arbeidslivet, og mener tydeligvis at samme metode bør gjelde i alle tilfeller. Men der et voksent menneske kan reflektere rundt sin situasjon, har et barn mye lettere for å trekke konklusjoner basert på flertallets avgjørelser. ”Ingen i klassen liker meg” kan fort bli internalisert som ”jeg er en person som ikke fortjener å bli likt”, uten at dette har vært en bevisst avgjørelse hos barnet.

Andersen mener at ”barn må lære at ord ikke kan såre, stikke eller drepe. Å tro noe annet er ren voodoo”. Men mennesket er et sosialt dyr, og som sådant er vi opptatt av hva andre mener om oss. I løpet av oppveksten formes vi som mennesker, og utvikler det Dorothy Rowe kaller ”our sense of self”. Mens mobbing når vi er små, dessverre har en tendens til å internaliseres, og bli en del av hvordan vi ser på oss selv, så vil mobbing når vi er voksne føles som stadige og utmattende angrep nettopp på ”our sense of self”. Ord har makt til å forandre måten vi ser oss selv på. I ”Gjesten” av Simone de Beauvoir, velger til slutt hovedpersonen, Françoise, å myrde sin venninne Xaviere, fordi hun ikke kan godta Xavieres syn på henne som person, og heller ikke kan godta at dette synet skal få leve videre i verden. Andersens meninger minner om høvdingens, i det afrikanske eventyret om haren og høvdingen.

Mitt tredje ankepunkt, er at Andersen viser en manglende vilje til å godkjenne at mennesker er forskjellige, noe som definitivt er en dårlig egenskap hos en psykolog. Om noen av de negative tilbakemeldingene sier han: ”Når jeg får slike meldinger, er jeg glad jeg har lært meg å ikke la meg krenke av ord”. Imidlertid virker uttalelsene han kommer med i løpet av artikkelen som om han mener: ”Dette virker for meg, ergo skal det virke for ALLE andre, og hvis det ikke virker for noen, så er det ikke fordi min teori er gal, men fordi det er noe feil med DEM.” Han sier også: ”De lar seg krenke uten at det har vært meningen fra min side å krenke dem. De har ikke lært å ta ansvar for sine egne følelser. Det er ikke jeg som irriterer dem, men de som irriterer seg selv.” De som blir sinte og sårede over utspillet, har kanskje ikke tatt ansvar for egne følelser, men det Andersen gjør er å nekte å ta ansvar for effekten av sine handlinger, og det kan sammenlignes med de mobberne som kommer med stygge og sårende uttalelser, som de forlanger at mottageren skal akseptere, for ”det var jo bare en spøk…”

Det fjerde, og mest avgjørende ankepunktet, er at han bruker mobbetaktikker i sin omtale av folk som mener han tar feil. For eksempel sier han om noen av kritikerne at de er ”personer som sier de har vært mobbeofre”, og velger dermed å trekke deres oppfattelse av virkeligheten i tvil. Det samme gjelder Karita Bekkemellem, og hennes fortelling om mobbing på Stortinget. Og når andre psykologer mener at Andersen kommer med disse utspillene for å skape blest om seg selv, så svarer han med at ”jeg tenker heller at de snakker om seg selv”. Han driver altså både med latterliggjøring av motstandere, og med å trekke deres motiver og virkelighetsoppfatninger i tvil. Med dette viser han at han en god porsjon arroganse, og at han selv ikke kan følge opp sine egne anbefalinger om å se en sak fra flere sider.