Ingen feministisk gullalder.

Mange arkeologer ser ut til å ha et behov for å tolke forskjellige perioder av vår forhistorie til å dreie seg om feministiske gullaldre, enten det er mesolitikum eller bronsealderen som får denne æren. Mesolitikum blir ofte også sett på som en fredens tid, uten krig eller konflikter, og hvor altså de feminine verdiene, det ”kvinnelige, fruktbare og fødende”, stod i sentrum. Kriger og konflikter ble i følge dette synet først en del av menneskets virkelighet ved innføringen av jordbruket, og da ble også det mannlige og aggressive oppvurdert.

Ser man nærmere på det, er bevisene for dette ”fall from grace” forsvinnende små, og i en stor grad påvirket av forskerens egen samtid. La oss for eksempel se på det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret vi får presentert i det meste av arkeologisk litteratur, at mennene var jegere, og kvinnene sankere. Hvis kvinnene i det hele tatt blir tildelt en jegerrolle, så er det utelukkende for småviltjakt.

Kvinne = sanker-synet kan tas til inntekt for den feministiske gullalder, ved at man antar at kvinnene med dette brakte mest mat i hus, og derfor fikk mest respekt. Men selv om man godtar grunnpremisset (menn = jegere, kvinner = sankere) + de anslagene som sier at sankingen stod for den største prosentandelen av maten, så kan man ikke slutte av det at kvinner hadde høy status. Det er ikke automatisk slik at de som bringer inn mest mat, har høyest status. Man kan heller ikke se bort i fra at kjøtt kan ha hatt høyere status enn plantebasert mat også i mesolitikum.

Et lignende grunnpremiss er kvinne = husmor. Her antas det at kvinner i hovedsak holdt seg rundt leiren, hvor de sanket inn mat, stelte med barna, og gjorde andre huslige sysler. Mennene derimot la av gårde på lange jaktturer. I følge dette synet hadde kvinnene høy status fordi de styrte ”hjemmet”. Vi har imidlertid få beviser for den hjemmeværende sankerkvinnen. En studie av barneknokler viser et vekstmønster som viser at perioder med bra kosthold er avløst av perioder med dårlig. Enkelte forskere har tolket dette til å bety at barnas mødre i perioder var fraværende fra leiren, og at barna dermed mistet den ekstra næringskilden som brystmelk representerte (dette er snakk om et samfunn hvor amming varte adskillig lenger enn det som er vanlig i dag). Dette peker heller mot et samfunn hvor både kvinner og menn var la ut på lange ferder, mens barn og gamle var tilbake i leiren.

Det er klart at vi ikke kommer noen vei dersom vi ikke kan legge fra oss våre implisitte forestillinger om hvordan en familie eller et samfunn fungerer. Gullaldertankegangen blir i dette tilfellet en felle, snarere enn en plattform for videre fruktbar forskning.